A Pauline ~bestemor forteller fra Romedal

Førtæl meg om a Pauline a bæssmor, ba je der je satt ved kjøkkenbodet hennes bæssmor
 med varm mjølk og hembakt kakuskive med sirup på.
Næmmen, du har da hørt det så mange gonger før, prøvde a bæssmor seg.
Men je ga meg itte så lett.. 
Jammen bæssmor, førtæl likavæl a, ba je.
Og a bæssmor ga etter. 

A Pauline, hu SÅG hu, sa a bæssmor.

Å såg hu a, sa je. 
Enda je hadde hørt historien mange gonger før,
akkurat som a bæssmor hadde sagt. 

A bæssmor tørke henda på forkle, gikk endelig vekk fra ovnen og kom og sætte seg med meg ved bordet.

"Hu såg ting som itte andre såg hu", fortsatte a bæssmor, "hu flaug rundt på stella i Romedal da je var lita. Hu kom åt øss og, og fekk kaffe etter at a hadde arbe før øss. 
Da a var ferdig med å drekke kaffen så spådde a i kaffegruten tel dom andre rundt bordet. Å ja, hu såg mye rart i gruten a Pauline."

Spådde a bære i kaffegrut a, spurte je, når a bæssmor vart stille og tenksom.


Nei, du vet, hu såg ting uten å sjå i gruten og hu. En gong a var åt øss så såg a på meg, og så sa a:
"Du kjæm tel å få brev med utenlanske frimerker på snart du". (A bæssmor drog inn læppen og lespe da hu sa oppatt etter Pa auline. Hu var visst tannlaus der a for omkring.) Du kæn skjønne, ælle gliste bære ta DEN spådommen, en jintunge fekk da itte brev fra utlandet på den tia. Men a Pauline fekk rett hu, etter noen dager fekk je brev fra onkel'n min i Amerika.



"Og en gong a var på fæstlokalet så vart a blek, og gikk ut.
 Nåen kara gikk etter og spørte om det var noe gæli med a. 
En må passe på'n aen, vet du. 
A Pauline sto bære blek utafor lokalet, og så sa a:
-Nå såg je nåe fælt nå!
Je såg'n Ole på Rognstad dænse med ei svart kappe rundt seg. 
Da er det snart slutt for han. Nei og nei.-
Og nåen vikur etter så vart'n onkel Ole sjuk og dødde."

Nå hadde a bæssmor virkelig kømmi i gang med historia sine, så je fekk høre om folk som kontakte a Pauline for å finna dyr som hadde værti borte, folk som vart spådd både det ene og andre i gruten og tel og med folk som var borte fant a visst. 

-Ja'n far bære blæs ta dom som tala om a Pauline han. Slikt trudde'n itte på, sa a bæssmor. Men en dag forsvænt det en kalv frå'n. Og det vart lett og lett, mange kara gikk i timesvis før å finna denna kalven. Dom hadde inga lykke med seg. Så'n far måtte krype tel korset og besøke a Pauline. 
"Kælven din står inni et snar," sa a Pauline, og så førtælte hu han hen dom måtte gå. Og'n far i vegen att, og jammen fænt'n kælven, akkurat der a Pauline sa'n var.  Etter dæ sa itte'n far noe da a Pauline vart nævnt. 


Og dermed var visst pausa hennes bæssmor ferdig, og hu gikk tel ovnen att, mat måtte tel, og ikke så lite om dagen heller...

Jeg har i løpet av de siste årene endelig fått visst hvem denne Pauline var. :-) Hun er også nevnt i "Gammalt fra Stange og Romedal" en gang på 1990-tallet. Der står det at hun bodde med mann og barn i Romedal, og at hun var rundt omkring og vasket for folk. 

Mammas retro sjokoladekake

Denne sjokoladekaka bakte min mor alltid når det var noe det skulle bakes til på 70- og 80-tallet.
Den kan bakes i langpanne eller i springform 26 cm.
Og den er god. ;-)

Her er oppskrifta:

BUNN

Det du trenger er

3 (store) egg
4 1/2 dl sukker (her må det innrømmes at jeg nok tar noe mindre, uten at det gjør noe)

6 1/2 dl hvetemel
3 ts bakepulver
3 ts vaniljesukker
2 1/2 dl melk
225 g smeltet margarin
2 ss kakao

Slik gjør du

Egg og sukker piskes til eggedosis, bland det tørre og ha det i eggedosisen vekselvis med melk og margarin.

Ha i form/langpanne og stek midt i ovnen på 200 grader i 30-40 minutter. Bruk kakepinne og følg med på slutten, Du kjenner din ovn best.

Røra når den er helt oppi langpanne

Ferdig stekt og stukket.

ORIGINALGLASUREN er som følger:

125 g smeltet margarin
3-4 ss kakao
300 g melis
2 ts vaniljesukker
1 egg.

Bland alt i den smeltede margarinen.
Smør på. Kaka kan gjerne være LITT lunken når du har på glasuren.

*********************************************************************************
ALTERNATIV GLASUR

Sist jeg bakte denne hadde jeg på salt kvikklunsjkrem i steden.
Den ble til slik:

200 g kvikklunsjsjokolade (en stor plate)
200 g temperert melange

3 egg

300 g g melis

1 ss kvernet havsalt

Egg og melis piskes til eggedosis. Smelt sjokoladen i vannbad og bland sammen med melange og eggedosis.

Denne ble veldig løs og var bare å helle på.. Mulig det trengs litt mer melis eller noe... Uansett ble det kjempegodt! 

Oppskrifta til kremen fant jeg her, på bloggen Enkelt og greit.  

*********************************************************************************

ALTERNATIV PYNT

Kaka har også fått være spidermankake. 

Da kjøpte jeg rød sukkerpasta, kjevlet ut og la oppå originalglasuren. 

Lagde edderkoppspinn med tubeglasur og satte på en plastfigur.

Funket det også. 

Hun var så mangt

Mormor ble født for 100 år siden i dag. 

Mormor og bestefar  på 60-tallet

Mormor var mormorkjoler, oppvaskfille og mat.

Tyttebærsyltetøy.

 Skogturer, matauke. 

Sykkelturer til butikken om sommeren og 

spark om vinteren.

Mormor var fersk suppe, 

skogplanting

og melkesjokolade. 

Nybakt brød, bingo og kokekaffe.

Brød bakt av meg. :-O

Mormor var den som samlet familien hjemme hos seg og bestefar.

Hun hadde alltid plass og tid, selv om det kunne være både trangt og travelt. 

Mormor og bestefar med et av barnebarna

Mormor var den som ba oss ta på oss støvla og legge oss under dyna når det var tordenvær.

Hun var den som var 85 år og ikke ville gå på pensjonistmøter fordi det bare var 

"gamle, kjedelige folk som var 70 år og eldre der".

Mormor (i mørk kåpe) med sin ene søster

Mormor var den som prøvde å feire bursdagen sin midt i kronprinsbryllupet.

Den som lo mest av seg selv og som hadde sine meningers mot.

Den som holdt oversikten over oss andre. 

Den som ikke hadde hatt besøk før halve slekta hadde vært innom.

Den som hadde åpent hus til alle tider.

Den som ikke slapp deg ut igjen med bare en kaffekopp.

1990-tallet

Mormor var rett og slett min mormor. ♥

Selv om jeg ikke har hatt mormor siden 2008 sier jeg likevel

GRATULERER MED DAGEN! 

Ukas favorittinnlegg uke 50 - 2013

Et koselig og informativt innlegg får prisen for uke 50 i år.
Ta en kikk på dette:


gamle-norske-julekort

Lompebaking i Astridhuset. (For) tidlig i advent - 13

Elin kom med mjøl, og Astrid hadde mos.

Vi var klare for lompebakekos.

Kjevlene var gamle og kosten like så.

Brukt av bestemødra våre fra før vi var små.

Vi liker tradisjoner og masse nostalgi,

så vi nøt å bruke redskap fra gammel ti'.

Lompene ble kjevlet, trykket ut og stekt på takke,

etter hvert gikk det jo ut over knær, rygg og nakke.

Men vi fikk mange fine gode lomper på fat.

Både barn og voksne fikk seg en smak.

Når lompene ble telt var det nesten to hundre, 

ja det er sant du, dæven dundre. 

"Dessverre" er vi her så glad i lomper,

så lagret i fryseren hastig "skromper"

Vi har lagt av noen til julekvelden,

hembakte lomper har vi da sjelden.

Oppskrifta kommer senere min venn,

jeg anbefaler alle å prøve den. 

Happydays

Popper innom en tur. 

Adventsroen har senket seg (eller ikke!)

Stresser minst mulig, og koser meg mest mulig.

I går var jeg hos ei "gammel" venninne. 

Vi har kjent hverandre siden vi ble født,

for noen ganske få år siden.

Så har vi vært til og fra.

Mye sammen i ungdommen og ung voksen alder.

Nå har vi ikke sett hverandre på (kremt) snart 15 år. 

Men hvem skulle trodd det!?

Vi skravlet og gliste som om vi hadde sett hverandre dagen før.

Så flott når det er sånn etter så lang tid. 

Det ble en liten(??) mimrestund,

og muligens noe bloggmateriale.

Det får tiden vise. 

Jeg koste meg i alle fall veldig.

Takk for hyggelig mimretreff, Marianne.

I morgen er alt lagt til rette for nok en fin dag.

Da skal jeg til Astridhuset og bake lomper.

Både nyttig og hyggelig, faktisk.

Hopper innom og blogger ved leilighet.

Det blir vel en misselandsby med talatrengte nisser her i år og, tenker jeg. 

Ha fine dager til vi "ses".

Klem på en torsdag fra meg.

Trykk, trykk, trykk, let, let, let, tenk, tenk, tenk

Her om dagen kom plutselig min far på gårdsplassen min.

Ikke at det var noen stor nyhet, det hender han gjør det. 

Denne gangen hadde han med seg to damer. 

Ingen av dem var min mor. 

(Dette begynner å bli spennende, ikke sant ;-) )

Han hadde med seg to svenske damer. 

Astrid på 83 år, og Marita på 62.

Astrid er Marita sin mor. 

Da min bestemor levde var disse damene hos oss nesten hver sommer. 

Sammen med mer og mer familie.

Så ble det stopp. 

Nå var de her igjen. 

Kjempekoselig!

Litt av historien:

Mora til Astrid, Laura, vokste opp i fosterhjem hos mine oldeforeldre.

Hun ble regnet som en søster av min bestefar og søsknene.

Det var likevel noe spesielt med svenskebesøket denne gangen.

De hadde begynt å lete etter slektninger av Laura

(og dermed også seg selv da),

men de kom ingen vei.

De ville ha hjelp.

Derfor kom min far med dem til meg.

Juhuuuuuu!

Gjett om jeg koser meg om kveldene!

Og gjett om jeg har funnet mang en tragisk skjebne,

og flere slektninger enn noen kunne ane! 

Står det Att, AM eller noe annet først på tilleggene her??

Og gjett om jeg skal skrive om skjebnen til Laura her senere en gang. 

Bare jeg finner ut mer.

Forhåpentligvis blir det litt positivt for flere etterhvert. 

Så det er altså det jeg farer med i varmen.

Da vet dere det.

Senest i sta fant jeg forresten ut at jeg har en felles venn

på FB og her med en av damene jeg har funnet.

Hun jeg fant har et dobbeltnavn, og det ene er det samme som mitt.

Noen som løser gåta og melder seg som den vennen? ;-)

(Tenk, tenk, tenk... :-P )

Der har dere noe å tenke på så lenge. 

I morgen forsvinner jeg forøvrig noen dager igjen.

Til Koppang går ferden denne gangen.

Ha det fint så lenge.

Det var en gang en 1. mai-dame

I dag er det hundre år siden 1. mai 1913.

Her er et bilde fra 1. maitoget i Kjøremsgrende i Lesja kommune den dagen.

Min oldemor var ikke med i det toget.

Langt, langt i fra.  

Hun var opptatt med helt andre ting den dagen. 

Oldemor Beate var hjemme i Romedal,

der hun fødte sitt og mannen Bernhards sitt andre barn, 

deres første datter,
Klara, 

min kjære bestemor. 

Bestemor hadde en god, men nok en  slitsom barndom.

De måtte jo som alle andre på den tiden være med å 

jobbe fra de var ganske små. 

Et minne bestemor alltid bar med seg 

var en tragisk hendelse som fant sted i 1917.

Bestemor og søstra Oline 

som var et år yngre

var ute og lekte. 

Plutselig var Oline vekk. 

Bestemor lette og ropte, 

og sa fra til de voksne. 

Folk lette lenge. 

Det var bestemor som til slutt fant henne. 

Hun kikket i brønnen, og der fløt stråhatten til Oline.

Det var det eneste som syntes. 

Oline hadde druknet. 

Bestemor lastet nok seg selv for dette hele livet,

det var hun som var eldst, hun som skulle passet på, syntes hun. 

Man kan bare tenke seg flashbacket hun må ha fått

den gangen jeg og en liten nabovenn 

snek oss ut og bestemor fant oss

sittende på kanten av en åpen brønn,

i ferd med å kaste løvetann i vannet..

Det skriket glemmer jeg nok aldri. 

Bestemor ble til en ung dame, 

hun flyttet til Oslo,

der hun "tjente" hos en direktørfamile.

Det var stort. 

Enda større var det å begynne å jobbe på "Radiumen".

Få et YRKE. 

 Hun var på Radiumhospitalet til hun giftet seg i 1939.

Diktet hun fikk av sine kolleger da hun sluttet

finnes ennå.

De var helt klart en humoristisk gjeng. 

Ja, de hadde humor i gamle dager også. 

:-D

På vei til kirka for å vies.
Kirkeskyssen står klar.

Middagsgjester dagen derpå.
September 1939.

Mine besteforeldre vokste opp i hver sin grend.

I hver sin kommune. 

Det var likevel bare en mil med skog mellom dem. 

Og det var framkommelig vei. 

Midt mellom lå dessuten sjøen der de senere 

bygget hytte. 

Romantikk på kommunegrensen.

Etter bestemor  giftet seg flyttet hun til bestefar sin grend.

De flyttet inn i dette huset rett etter giftemålet,

og her bodde de når sønnen ble født.

Bestemor fortalte at hun sto med en sopelime

og feide gårdsplassen her når en nabo kom med fredsbudskapet

den 8. mai 1945. 

Da hun hørte hva naboen ropte der han kom løpende 

kastet hun sopelimen langt inn i skogen i gledesrusen.

Hun påsto hun verken før eller senere har kastet noe så langt vekk.

Sopelimen ble etter sigende aldri funnet. 

:-D

Min far i yngre år.

Etter krigen tok de over hjemstedet til bestefar,

og bestemor fikk hendene fulle. 

En "åndssvak" svoger på kjøkkenet

(han var nesten umulig å få fra slagbenken sin)

og en stri svigerfar som dunket i golvet ovenfra

krevde nok sitt.

Samt dyr, utearbeid 

og matlaging til en hel hop. 

Det var alltid fullt av folk hjemme hos dem.

Bestemor var sosial, og ordnet opp i det meste. 

Hun var aktiv i flere foreninger,

og hadde en finger med i mye av det som skjedde i grenda.

Hun var også glad i reiser i vårt vakre land. 

En kjent replikk fra henne når vi så forskjellige steder på TV var: 

"Der har jeg vært" 

(Ikke "Der har je vøri," nei, da var hun fiiin dame)

Å bedrive omsorg, organisere og ordne opp ble gjengangere i livet hennes.

Når det skulle spleises på noe eller ordnes noe felles 

var det som regel bestemor som dro lasset. 

Søsknene hennes hadde alltid en real storesøster til slikt. ;-)

Etterhvert kom dette snodige vesenet til familien,

og tre år etter kom min bror.

Bestemor trådde til som dagmamma.

(det het vel ikke det den gangen, 

men det var i alle fall hun som 

passet oss når mamma og pappa jobbet)

Vi bodde 30 meter fra huset til mine besteforeldre,

så når maten til mamma ikke falt i smak for vi over gårdsplassen til bestemor. 

Vi var ekstremt mye sammen med besteforeldrene våre, egentlig.

Min bestefar fikk slag i 1977 og ble sittende i rullestol.

Bestemor trente og trente og trente med ham, 

både mentalt og fysisk, 

og etter noen måneder var han oppe og gikk igjen.

Omsorg i fokus igjen. 

Dessverre fikk han flere tilbakeslag,

så de siste årene av livet hans var hun pleier for ham.

Jeg tror han likevel hadde det bra, 

for hun tok ham med på et aktivt sosialt liv. 

Hindringer var til for å overkommes.

Bestemor var en allsidig dame. 

Her har hun tatt en tur "hjem" til Romedal på tråkkemopeden sin.

Hun er vel rundt 80 år her. 

Dette var et kjent syn i mange, mange år. 

Den siste turen på sin kjære moped tok hun til meg.

Da hadde den fjusket lenge,

 men dama var staere enn teknologien,så hun kjørte. 

Og kjørte. Og kjørte. Og pappa reparerte.

Den siste turen 

måtte hun tråkke ca en og en halv km,

for det meste i oppoverbakke. 

Når hun denne gangen måtte ringe etter transport 

og reparasjon til mopeden hjem fikk hun klar beskjed fra min far at: 

"Dette er siste gangen, heretter kjører jeg deg dit du skal,

dette går ikke lenger."

Da var dama 83 år. 

Pappa holdt løftet sitt, 

og bestemor var rundt omkrig

og sosial i mange år til. 

Dessuten hadde hun masse besøk,

hele livet. 

Kefe kikkut

Pappa sa at hun drev

"Kafe kikkut",

for så fort det kom noen på gårdsplassen

kikket hun ut og bød dem inn på kaffe. 

En fin skikk, i grunnen.

Og selv om bestemor hadde bare 

en liten rad med etterkommere

så hadde hun en enorm

glede av mange

tantebarn

nabounger

og ikke minst

et utall 

fadderunger som hun fulgte med på 

i alle år. 

Mange betydde mye for bestemor,

og jeg er nok ganske sikker på at hun 

betydde mye for mange. 

:-)

Hver første mai var hun på 1.mai arrangement på grendehuset.

Hun elsket å få gratulasjoner på dagen sin.

I dag skal min far, jeg og min sønn 

møte opp der for en stille heder

for henne.

Hun som ble født for 100 år siden i dag. 

Bestemor. 

♥

Her er litt om første mai, rent generelt. Fra nettsiden www.dalanefolke.museum.no/leksikon