Ukas favorittinnlegg # uke 31-2013

Ukens favorittinnlegg er en hyllest til en mormor, som hyller en bestefar.. 

Ta en kikk og les det rørende innlegget her. 

Ha en god søndagskveld.

Trykk, trykk, trykk, let, let, let, tenk, tenk, tenk

Her om dagen kom plutselig min far på gårdsplassen min.

Ikke at det var noen stor nyhet, det hender han gjør det. 

Denne gangen hadde han med seg to damer. 

Ingen av dem var min mor. 

(Dette begynner å bli spennende, ikke sant ;-) )

Han hadde med seg to svenske damer. 

Astrid på 83 år, og Marita på 62.

Astrid er Marita sin mor. 

Da min bestemor levde var disse damene hos oss nesten hver sommer. 

Sammen med mer og mer familie.

Så ble det stopp. 

Nå var de her igjen. 

Kjempekoselig!

Litt av historien:

Mora til Astrid, Laura, vokste opp i fosterhjem hos mine oldeforeldre.

Hun ble regnet som en søster av min bestefar og søsknene.

Det var likevel noe spesielt med svenskebesøket denne gangen.

De hadde begynt å lete etter slektninger av Laura

(og dermed også seg selv da),

men de kom ingen vei.

De ville ha hjelp.

Derfor kom min far med dem til meg.

Juhuuuuuu!

Gjett om jeg koser meg om kveldene!

Og gjett om jeg har funnet mang en tragisk skjebne,

og flere slektninger enn noen kunne ane! 

Står det Att, AM eller noe annet først på tilleggene her??

Og gjett om jeg skal skrive om skjebnen til Laura her senere en gang. 

Bare jeg finner ut mer.

Forhåpentligvis blir det litt positivt for flere etterhvert. 

Så det er altså det jeg farer med i varmen.

Da vet dere det.

Senest i sta fant jeg forresten ut at jeg har en felles venn

på FB og her med en av damene jeg har funnet.

Hun jeg fant har et dobbeltnavn, og det ene er det samme som mitt.

Noen som løser gåta og melder seg som den vennen? ;-)

(Tenk, tenk, tenk... :-P )

Der har dere noe å tenke på så lenge. 

I morgen forsvinner jeg forøvrig noen dager igjen.

Til Koppang går ferden denne gangen.

Ha det fint så lenge.

Det var en gang en 1. mai-dame

I dag er det hundre år siden 1. mai 1913.

Her er et bilde fra 1. maitoget i Kjøremsgrende i Lesja kommune den dagen.

Min oldemor var ikke med i det toget.

Langt, langt i fra.  

Hun var opptatt med helt andre ting den dagen. 

Oldemor Beate var hjemme i Romedal,

der hun fødte sitt og mannen Bernhards sitt andre barn, 

deres første datter,
Klara, 

min kjære bestemor. 

Bestemor hadde en god, men nok en  slitsom barndom.

De måtte jo som alle andre på den tiden være med å 

jobbe fra de var ganske små. 

Et minne bestemor alltid bar med seg 

var en tragisk hendelse som fant sted i 1917.

Bestemor og søstra Oline 

som var et år yngre

var ute og lekte. 

Plutselig var Oline vekk. 

Bestemor lette og ropte, 

og sa fra til de voksne. 

Folk lette lenge. 

Det var bestemor som til slutt fant henne. 

Hun kikket i brønnen, og der fløt stråhatten til Oline.

Det var det eneste som syntes. 

Oline hadde druknet. 

Bestemor lastet nok seg selv for dette hele livet,

det var hun som var eldst, hun som skulle passet på, syntes hun. 

Man kan bare tenke seg flashbacket hun må ha fått

den gangen jeg og en liten nabovenn 

snek oss ut og bestemor fant oss

sittende på kanten av en åpen brønn,

i ferd med å kaste løvetann i vannet..

Det skriket glemmer jeg nok aldri. 

Bestemor ble til en ung dame, 

hun flyttet til Oslo,

der hun "tjente" hos en direktørfamile.

Det var stort. 

Enda større var det å begynne å jobbe på "Radiumen".

Få et YRKE. 

 Hun var på Radiumhospitalet til hun giftet seg i 1939.

Diktet hun fikk av sine kolleger da hun sluttet

finnes ennå.

De var helt klart en humoristisk gjeng. 

Ja, de hadde humor i gamle dager også. 

:-D

På vei til kirka for å vies.
Kirkeskyssen står klar.

Middagsgjester dagen derpå.
September 1939.

Mine besteforeldre vokste opp i hver sin grend.

I hver sin kommune. 

Det var likevel bare en mil med skog mellom dem. 

Og det var framkommelig vei. 

Midt mellom lå dessuten sjøen der de senere 

bygget hytte. 

Romantikk på kommunegrensen.

Etter bestemor  giftet seg flyttet hun til bestefar sin grend.

De flyttet inn i dette huset rett etter giftemålet,

og her bodde de når sønnen ble født.

Bestemor fortalte at hun sto med en sopelime

og feide gårdsplassen her når en nabo kom med fredsbudskapet

den 8. mai 1945. 

Da hun hørte hva naboen ropte der han kom løpende 

kastet hun sopelimen langt inn i skogen i gledesrusen.

Hun påsto hun verken før eller senere har kastet noe så langt vekk.

Sopelimen ble etter sigende aldri funnet. 

:-D

Min far i yngre år.

Etter krigen tok de over hjemstedet til bestefar,

og bestemor fikk hendene fulle. 

En "åndssvak" svoger på kjøkkenet

(han var nesten umulig å få fra slagbenken sin)

og en stri svigerfar som dunket i golvet ovenfra

krevde nok sitt.

Samt dyr, utearbeid 

og matlaging til en hel hop. 

Det var alltid fullt av folk hjemme hos dem.

Bestemor var sosial, og ordnet opp i det meste. 

Hun var aktiv i flere foreninger,

og hadde en finger med i mye av det som skjedde i grenda.

Hun var også glad i reiser i vårt vakre land. 

En kjent replikk fra henne når vi så forskjellige steder på TV var: 

"Der har jeg vært" 

(Ikke "Der har je vøri," nei, da var hun fiiin dame)

Å bedrive omsorg, organisere og ordne opp ble gjengangere i livet hennes.

Når det skulle spleises på noe eller ordnes noe felles 

var det som regel bestemor som dro lasset. 

Søsknene hennes hadde alltid en real storesøster til slikt. ;-)

Etterhvert kom dette snodige vesenet til familien,

og tre år etter kom min bror.

Bestemor trådde til som dagmamma.

(det het vel ikke det den gangen, 

men det var i alle fall hun som 

passet oss når mamma og pappa jobbet)

Vi bodde 30 meter fra huset til mine besteforeldre,

så når maten til mamma ikke falt i smak for vi over gårdsplassen til bestemor. 

Vi var ekstremt mye sammen med besteforeldrene våre, egentlig.

Min bestefar fikk slag i 1977 og ble sittende i rullestol.

Bestemor trente og trente og trente med ham, 

både mentalt og fysisk, 

og etter noen måneder var han oppe og gikk igjen.

Omsorg i fokus igjen. 

Dessverre fikk han flere tilbakeslag,

så de siste årene av livet hans var hun pleier for ham.

Jeg tror han likevel hadde det bra, 

for hun tok ham med på et aktivt sosialt liv. 

Hindringer var til for å overkommes.

Bestemor var en allsidig dame. 

Her har hun tatt en tur "hjem" til Romedal på tråkkemopeden sin.

Hun er vel rundt 80 år her. 

Dette var et kjent syn i mange, mange år. 

Den siste turen på sin kjære moped tok hun til meg.

Da hadde den fjusket lenge,

 men dama var staere enn teknologien,så hun kjørte. 

Og kjørte. Og kjørte. Og pappa reparerte.

Den siste turen 

måtte hun tråkke ca en og en halv km,

for det meste i oppoverbakke. 

Når hun denne gangen måtte ringe etter transport 

og reparasjon til mopeden hjem fikk hun klar beskjed fra min far at: 

"Dette er siste gangen, heretter kjører jeg deg dit du skal,

dette går ikke lenger."

Da var dama 83 år. 

Pappa holdt løftet sitt, 

og bestemor var rundt omkrig

og sosial i mange år til. 

Dessuten hadde hun masse besøk,

hele livet. 

Kefe kikkut

Pappa sa at hun drev

"Kafe kikkut",

for så fort det kom noen på gårdsplassen

kikket hun ut og bød dem inn på kaffe. 

En fin skikk, i grunnen.

Og selv om bestemor hadde bare 

en liten rad med etterkommere

så hadde hun en enorm

glede av mange

tantebarn

nabounger

og ikke minst

et utall 

fadderunger som hun fulgte med på 

i alle år. 

Mange betydde mye for bestemor,

og jeg er nok ganske sikker på at hun 

betydde mye for mange. 

:-)

Hver første mai var hun på 1.mai arrangement på grendehuset.

Hun elsket å få gratulasjoner på dagen sin.

I dag skal min far, jeg og min sønn 

møte opp der for en stille heder

for henne.

Hun som ble født for 100 år siden i dag. 

Bestemor. 

♥

Her er litt om første mai, rent generelt. Fra nettsiden www.dalanefolke.museum.no/leksikon

En smak av.........

..........MORMOR?! :-O

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å få til mammas "fisk i skjell"-rett,

bestemors brune pinner, mormors ferske suppe eller Jorunns ostesmørbrød.

Noen ganger har jeg fått til smaken nesten rett. 

Etter mange år ga jeg opp. 

Min mat kan ligne, men smaken blir aldri som den opprinnelige. 

Trodde jeg. 

I dag laget jeg tyttebærsyltetøy. 

Det skulle jo smakes til etterhvert, 

og jeg smakte. Og fikk en overraskelse. 

Jeg hadde laget mormors syltetøy!

Det smakte nøyaktig som hennes nykokte 

tyttebærsyltetøy

som vi fikk på hjemmebakt skive

om vi var så heldige å dukke opp 

når hun var i sving med syltinga. 

Og så heldige var vi ofte! 

Så da ble det en tur ned "memory lane" i dag. 

Til skog, tyttebærturer, skogplanting, sykkelturer og tordenvær. ;-)

Og mat... alltid mat... man kom seg sjelden ut fra mormors kjøkken uten å ha fått i seg mat. 

En snill dame, det var min mormor. :-)

♥

Og nå sier vel du at jeg bare kan lage likt syltetøy på nytt og på nytt og på nytt, 

og så vil det smake som mormors hver gang?

Nei, så enkelt er det dessverre ikke med min kokkeevner. 

For en gangs skyld slumpet jeg med målene.. :-P

Ha en fin kveld. 

Himmelsk hos Petunia # 100

å finne et gammelt familiebilde!!

Dette er mine foreldre med sine foreldre,

altså alle mine fire besteforeldre.

Bildet er tatt under en Blindeforeningstur en eller annen gang på 60-tallet. 

Så moro å finne!! 

Og   jeg syns det fortjener å bli mitt bidrag 

HIMMELSK NR. 100 

hos Petunia.

Man er ikke eldre enn man føler seg, men likevel da!

Ja, det er sikkert ikke så greit å reise fra sin storebror..

.....spesielt ikke når broren viser seg å være 

i forholdsvis yngste laget til å være storebror til ei på 40...

Jepp, her har det vært masse nyttig "resørtsj" på gang.

Orden på tall og rede på Kongefamilien har jammen den som har forfattet dette også.

Og for en FLOTT jobb korrekturleserne har gjort! 

Jeg bare håper de som har laget denne ikke lager seg slektstre.

Jaja, ha en fin onsdag! 

Snill

Min oldefar var født i 1888.
Han vokste dermed opp uten strøm og innlagt vann.
Når han ble voksen var han en driftig mann som var aktiv i "styre og stell" i lokalmiljøet.
En gang skulle det settes opp et offentlig, moderne bygg i bygda.
I dette bygget måtte det være mulighet for å få av seg svette og annen skit.

Oldefar på møte i småbrukerlaget

Diskusjonen gikk høyt i styret om man til dette formålet skulle satse på dusj eller karbad.
Vi skjønner nå at både vann og strøm har gjort sitt inntog i samfunnet.
Så ikke hos mine oldeforeldre, men det er nå en annen historie.

Oldemor bærer vann

Vel, på et møte ble det altså diskutert heftig om hva man skulle ha i dette bygget.
Til slutt reiste etter sigende min oldefar seg opp, og kom med de legendariske ordene:

"Je syns vi skulle tenkje litt på kvinnfølka je, og legga inn dusj"

Kvinnfolka kunne jo også ha behov for å bruke dette anlegget, mente han, ikke bare kara.
Snilt tenkt, syns nå jeg. :-)

Oldefar og oldemor på 60-tallet


(bildene er arvet etter min bestemor) 

Dette er mitt bidrag til "Fritt fram" hos Mekkeme denne uka. Temaet er  snill.

Ha en fin dag...med eller uten karbad. :-)

ukas favorittinnlegg! *uke 45*

De som kjenner meg bør ikke bli overrasket over at dette innlegget ble min ukesfavoritt med en gang jeg snublet over det: 

På leting

Og forfatteren er:

Åshild med bloggen "Bestemors hage" 

Ta en titt.

Side med masse SLEKTSFORSKNINGS-LINKER!!!

wow! Her er det link på  link til liste på liste. :-)



http://digitalarkivet.uib.no/sako/slektsgransking.htm

Digitalarkivet, et eldorado for slekstsforskning.

Digitalarkivet... scannede kirkebøker (dåp, konfirmasjon, giftemål, begravelsesdatoer), folketellinger til og med 1910, (1910 -tellinga er akkurat sluppet ut offentlig), rettsbøker, osv osv osv.

Dette var en stor revolusjon for meg som har forsket på slekta mi nesten så lenge jeg kan huske. :-) Helt topp å slippe å dra på biblioteket og sitte og bla i datamaterialet de hadde der. Nå går det for det meste  i bygdebøker og digitalarkivet.

Her er linken - advarsel: sterkt vanedannende. :-D

 http://digitalarkivet.uib.no/