Fra engel til monster på få timer

OBS: klaging fra ende til annen.

Jeg vekker guttungen.

Han kommer ned, sjanglete av trøtthet, men ganske medgjørlig likevel.

Han får en tur på do, vask, frokost og tannpuss.

Kler på seg og får frokost. 

Spiser.

Tar på ytterklær og går ned til veien sammen med meg.

Bussen kommer, og han går blid og fornøyd på.

Vinker, smiler og forsvinner til skola. 

Noen timer går.

Bussen kommer.

Ut går en sliten, men blid guttunge.

Bussen kjører.

Vi går oppover mot huset.

Etter tre meter er han som kom ut av bussen

blitt et monster på to bein.

ALT er galt.

ALT skal slås ned på.

Han vil ikke gå, han vil ikke stå og han vil i alle fall IKKE bære sekken sin. 

Mamma er dum, sekken er dum, leksene er dumme, bussen er dum..

Maten er ferdig, og han spiser. Humøret stiger med blodsukkeret. 

Men SÅ.. 

minutter etter at maten er spist starter levenet.

Han vil ha is, men får ikke.

Han vil  ha brus, men får ikke.

Han slenger seg sint ned med leksene.

S'ene ser ikke 100% riktige ut.

Blyanten går i veggen.

Og han skriker. JEG FÅR IKKE TIL, JEG FÅR DET ALDRI TIL!

Og lekene er dumme, og pulten er dum og blyanten er dum.

Jeg skylder på at han har vært syk to dager, akkurat har begynt på skola, ikke er vant til å stå opp så tidlig, og sikkert er litt spent på busskjøringa ennå. 

Jeg HÅPER jeg har rett og at dette roer seg. 

(Kan noen være så snill å si at det kommer til å roe seg?!)

Dagens klagesang fra denne kanten. So long!