torsdag 4. september 2014

Kraftige saker?!

OMG!




Jeg fant  bildet under i et ukeblad.
Det er reklame for et middel som styrker leddene.
Men... har hesten tatt for mye leddmiddel? 
eller dama??





Eller er dama medlem av The Addams family?
Eller hesten? :-O






Eller har reklamefolka rett og slett havnet midt oppi en enda verre film??


Uansett hva det er så er da reklamebildet ganske
CREEPY ?!?!?!!

Og jeg mener ikke selve hesten.. 
:-P

Ha en fin kveld..
uten leddmiddel som gir denne type bivirkning.

;-)


tirsdag 2. september 2014

Den du ser...

Det er så mange som har skrevet så mye fint, riktig og lurt om ME..
Jeg har skrevet minst mulig om det, siden det er nok av det i hverdagen,
om ikke bloggen min skal fylles med det også.
Nå har jeg likevel tenkt å prøve meg på en liten beskrivelse.
Håper  du har lyst til å lese, og tenke over det du leser.
:-)
 Here we go:


Husk at
den du ser er glansbildet,
det du ser er bruk av krefter
for å virke oppegående.


Det du ser er resultatet av hvile, av planlegging
og jernhard disiplin for å bli den du ser.

Den du ser er den som har begynt å trener igjen.
Den du ikke ser er den som har prøvd å trene flere ganger underveis
opp gjennom ME-årene, men hver gang ble liggende i flere dager etterpå.
Den du ser er den som er sosial og smiler.
Den du ser er ikke den som jeg ser om kvelden,
når dagen har gått og kreftene er oppbrukt.
Den du ser er ikke den jeg ser midt på dagen,
når morgenrutinen er gjennomført og guttungen har
dratt på skola.


Den du ser er en med en ME-tilstand
som heldigvis nå er noenlunde under kontroll,
men ikke er borte og forsvunnet.
Den du ser er en som lever i håpet,
men ikke trenger all verdens råd om mirakelkurer..
en som er lei av å høre: "Hva gjør du nå?"
En som er lei av å måtte forklare og forsvare.
En som lever med sin ME på en måte som funker for seg..

som de sier i det programmet på TV: 

"Sånn er jeg, og sånn er det" :-)





Takk for at du leste, og takk til  Hanne i denne historien jeg fant på facebook. 
Artiklen var så fin at jeg fikk inspirasjon til å skrive litt om dette selv. 

Ha en fin tirsdagsettermiddag. 

fredag 29. august 2014

Hun var så mangt

Mormor ble født for 100 år siden i dag. 

Mormor og bestefar  på 60-tallet
Mormor var mormorkjoler, oppvaskfille og mat.
Tyttebærsyltetøy.
 Skogturer, matauke. 
Sykkelturer til butikken om sommeren og 
spark om vinteren.

Mormor var fersk suppe, 
skogplanting
og melkesjokolade. 
Nybakt brød, bingo og kokekaffe.

Brød bakt av meg. :-O




Mormor var den som samlet familien hjemme hos seg og bestefar.
Hun hadde alltid plass og tid, selv om det kunne være både trangt og travelt. 


Mormor og bestefar med et av barnebarna


Mormor var den som ba oss ta på oss støvla og legge oss under dyna når det var tordenvær.
Hun var den som var 85 år og ikke ville gå på pensjonistmøter fordi det bare var 
"gamle, kjedelige folk som var 70 år og eldre der".

olga og hilda i elverum - Hilda Nilsen - elinberget Web Site
Mormor (i mørk kåpe) med sin ene søster
Mormor var den som prøvde å feire bursdagen sin midt i kronprinsbryllupet.
Den som lo mest av seg selv og som hadde sine meningers mot.
Den som holdt oversikten over oss andre. 
Den som ikke hadde hatt besøk før halve slekta hadde vært innom.
Den som hadde åpent hus til alle tider.
Den som ikke slapp deg ut igjen med bare en kaffekopp.

1990-tallet

Mormor var rett og slett min mormor. ♥

Selv om jeg ikke har hatt mormor siden 2008 sier jeg likevel
GRATULERER MED DAGEN! 


torsdag 28. august 2014

Fra engel til monster på få timer


OBS: klaging fra ende til annen.

Jeg vekker guttungen.
Han kommer ned, sjanglete av trøtthet, men ganske medgjørlig likevel.
Han får en tur på do, vask, frokost og tannpuss.
Kler på seg og får frokost. 
Spiser.
Tar på ytterklær og går ned til veien sammen med meg.
Bussen kommer, og han går blid og fornøyd på.
Vinker, smiler og forsvinner til skola. 



Noen timer går.
Bussen kommer.
Ut går en sliten, men blid guttunge.
Bussen kjører.
Vi går oppover mot huset.
Etter tre meter er han som kom ut av bussen
blitt et monster på to bein.

ALT er galt.
ALT skal slås ned på.
Han vil ikke gå, han vil ikke stå og han vil i alle fall IKKE bære sekken sin. 


Mamma er dum, sekken er dum, leksene er dumme, bussen er dum..

Maten er ferdig, og han spiser. Humøret stiger med blodsukkeret. 
Men SÅ.. 
minutter etter at maten er spist starter levenet.
Han vil ha is, men får ikke.
Han vil  ha brus, men får ikke.
Han slenger seg sint ned med leksene.
S'ene ser ikke 100% riktige ut.
Blyanten går i veggen.
Og han skriker. JEG FÅR IKKE TIL, JEG FÅR DET ALDRI TIL!
Og lekene er dumme, og pulten er dum og blyanten er dum.



Jeg skylder på at han har vært syk to dager, akkurat har begynt på skola, ikke er vant til å stå opp så tidlig, og sikkert er litt spent på busskjøringa ennå. 

Jeg HÅPER jeg har rett og at dette roer seg. 



(Kan noen være så snill å si at det kommer til å roe seg?!)


Dagens klagesang fra denne kanten. So long! 

fredag 22. august 2014

En minneverdig dag...
















For 37 år siden i dag hadde jeg startet på skola for noen dager siden.
Denne spesielle dagen hadde jeg ikke lyst til å gå på skola.
Enda jeg syntes det var moro å være der ville jeg ikke dra.
Ikke i det hele tatt!
Jeg måtte dra likevel.


Når det ringte inn til første time satte jeg meg på benken i garderoben.
Utenfor døra til førsteklasseommet.
Jeg var lei meg.
De andre gikk inn, men jeg bare satt der.

Da kom frøken.
Det var de hjemme som sa hun het frøken.
Egentlig het hun Åse.
Hun sto i døra til klasserommet og ba meg komme.
Jeg ristet på hodet.
Ville ikke.
Måtte bli der jeg var.

Åse kom bort og snakket med meg.
Rolig og fint.
Spurte hva som var i veien.
Jeg var sjenert og snakket sjelden til folk når jeg ikke var hjemme.
Likevel fikk hun det ut av meg.

Tante var på sykehuset.
Jeg hadde hørt ord som
Hennes tur
Stakkar
Vondt
Drar ut

"Tante er på sykehuset og skal ha en unge", sa jeg til Åse.
"Jeg må sitte her i tilfelle mamma kommer og henter meg", sa jeg.
"Kanskje vi må til tante"



Åse sa at det var en spennende og fin ting,
at jeg kom til å få et søskenbarn.
Jeg måtte likevel komme inn i klasserommet,
jeg kunne uansett ikke besøke tante denne dagen.

Det hadde jeg ikke tenkt på.
At jeg kom til å få noe.
Men det fikk jeg.
Et jentesøskenbarn.
Men ikke før til barne-TV.

Gratulerer med dagen, M.


Og takk til Åse som fikk meg gjennom dagen for 37 år siden.

Tenk at jeg husker dette ennå.
:-D










Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...