Føljetong hos mormors Klagemur. Mitt bidrag.

Jeg var så heldig å bli utfordret av mormor K til å skrive noe til føljetongen på bloggen hennes.
"Barnetimeboka for bloggere" har hun kalt det spennende prosjektet. Ta en kikk på denne linken om du vil lese hele historien slik den ser ut nå. Jeg vet ikke hvor den ender, eller når den ender, eller om den i det hele tatt noen gang ender. ;-) Her er i alle fall mitt lille bidrag:

"Maiken klarte til slutt å sovne. I hånda hadde hun brevet med sine egne usammenhengende ord.
Hun seg inn i en urolig søvn og drømte om avgrunner som åpnet seg til plinget og ristingen av en trikk.
Hun drømte om Kristian, som hun hadde kontaktet den gangen han hadde sendt kofferten hennes tilbake til henne.
De hadde virkelig funnet tonen, og fått noen fine år sammen og fine unger.
Han hadde tatt seg bra av alt de gangene hun hadde fått
sine reisekick smelt i dørene og bare reist.
Plutselig en dag var det HAN som var borte. Det samme var kofferten hennes. Hun hadde ikke sett noen av dem siden.

Alt dette kom ofte igjen i drømmene hennes. Denne natta var det spesielt ille. Ikke bare hadde hun kastet ut
venninnene denne kvelden, hun hadde også fått seg et gufs fra fortiden. Hadde hun ikke vært så utslitt av
alt sammen så hadde hun vel ikke fått sove i det hele tatt.

Tidlig, tidlig på morgenen våket hun og ble liggende i sengen en stund for å samle seg.
Hodet dunket som besatt og hun var minst like sliten som når hun la seg. Hun lurte på hva ungene drev med nå, det var lenge siden hun hadde hørt noe fra dem. Ikke engang en liten sms hadde hun fått på flere dager.
Det måtte vel bety at alt gikk fint med dem, tenkte hun.

Etterhvert kom hun seg på beina og vaklet ut på badet. I speilet så hun en skrukkete gammel dame.
Akkurat nå følte hun seg akkurat som hun så ut.

Neste stopp var kjøkkenet. Kaffe måtte hun ha og en skive brød med brunost. Det var fremdeles en favoritt.
Ingen forandring der siden den første reisen til Oslo.
Hun begynte å tenke  på Edvard Munch og turen hun en gang hadde tatt til hans fødested, Løten.
Det hadde vært en hyggelig tur, bare henne, gitaren og den gamle gode kofferten.

 Kofferten!! Nå hadde hun utsatt det lenge nok. Hun måtte ut
på balkongen og forsikre seg om at kofferten ikke var der. At det kun var en del av drømmen.
Hun gikk sakte mot balkongdøra mens hun nærmest klamret seg til kaffekoppen. Døra ble åpnet forsiktig.
Hun kikket engstelig ut og med et skrik slapp hun kaffekoppen rett i golvet så den gikk i tusen knas og kaffen rant utover som en brun liten elv. For der... "

Og så skal neste blogger ut fortsette da..og det er ikke sikkert at den neste som skriver fortsetter som noen har tenkt. :-) Artig.