Rart med det..

Man (noen av oss i alle fall) jubler

over at noe av vår barndom 

Spade mann, som guttungen sier. Gammel, god og reinkarnert

har overlevd

eller på mystisk vis

(to bøker til knallpris, og nyttige da gitt..)

har gjenoppststått.

Alltid greit med Beskow... 

Noe har utrolig nok blitt gitt bort og havnet på loppemarked........

og man jubler. 

Selv om ugla var skummel, en gang i tiden.

Her er det fire mumiefilmer i en metall nisteboks.

(rasende billig... mener jeg å huske med min selektive hukommelse)

Noe kommer i ny innpakning, 

men lanseres som "Den originale serien"

Og man jubler, og kjøper.

Nei, guttungen bruker selvfølgelig ikke denne boksen

i barnehagen. Jeg er da ikke helt rusk (kunne jo ripe den opp! ;-))

Han har selvfølgelig fått en hyper-dyper supermoderne matboks. 

Uten mammanostalgi.. 

eller.. 

nei, det ble det ikke noe av!

Nille hadde smurfebokser, juhuuu. 

Noe får man av venner med større barn, 

som i sin tid også fikk mammanostalgi-ting. 

Og man jubler litt igjen.

Man jubler over billigsalg på minibøker på Ting og Tang.

(kunne jo ikke gå fra denne!)

og de ti andre?!"

Man jubler når man finner figurene er både på det ene og andre.

Og melder ungen inn i samme bokklubb som man selv var medlem i.

Fordi man har gode minner om nytrykket medlemsblad,

høytlesning og marihøneklistremerker.

Man nærmest dyrker nostalgien og 

minnene fra sin egen barndom. 

Men jublen stilner brått

når ungen 

kjører en stil man husker

og insisterer på å bruke 

mammas hjemmestrikkede(!!!)

skjerf som 

pels ala Frøland.

Nok er nok, liksom. 

Selv for meg. 

Hva med deg-

Har du et blomstrende nostalgisk forhold til dine barndomsfigurer?