Det var en gang en 1. mai-dame

I dag er det hundre år siden 1. mai 1913.

Her er et bilde fra 1. maitoget i Kjøremsgrende i Lesja kommune den dagen.

Min oldemor var ikke med i det toget.

Langt, langt i fra.  

Hun var opptatt med helt andre ting den dagen. 

Oldemor Beate var hjemme i Romedal,

der hun fødte sitt og mannen Bernhards sitt andre barn, 

deres første datter,
Klara, 

min kjære bestemor. 

Bestemor hadde en god, men nok en  slitsom barndom.

De måtte jo som alle andre på den tiden være med å 

jobbe fra de var ganske små. 

Et minne bestemor alltid bar med seg 

var en tragisk hendelse som fant sted i 1917.

Bestemor og søstra Oline 

som var et år yngre

var ute og lekte. 

Plutselig var Oline vekk. 

Bestemor lette og ropte, 

og sa fra til de voksne. 

Folk lette lenge. 

Det var bestemor som til slutt fant henne. 

Hun kikket i brønnen, og der fløt stråhatten til Oline.

Det var det eneste som syntes. 

Oline hadde druknet. 

Bestemor lastet nok seg selv for dette hele livet,

det var hun som var eldst, hun som skulle passet på, syntes hun. 

Man kan bare tenke seg flashbacket hun må ha fått

den gangen jeg og en liten nabovenn 

snek oss ut og bestemor fant oss

sittende på kanten av en åpen brønn,

i ferd med å kaste løvetann i vannet..

Det skriket glemmer jeg nok aldri. 

Bestemor ble til en ung dame, 

hun flyttet til Oslo,

der hun "tjente" hos en direktørfamile.

Det var stort. 

Enda større var det å begynne å jobbe på "Radiumen".

Få et YRKE. 

 Hun var på Radiumhospitalet til hun giftet seg i 1939.

Diktet hun fikk av sine kolleger da hun sluttet

finnes ennå.

De var helt klart en humoristisk gjeng. 

Ja, de hadde humor i gamle dager også. 

:-D

På vei til kirka for å vies.
Kirkeskyssen står klar.

Middagsgjester dagen derpå.
September 1939.

Mine besteforeldre vokste opp i hver sin grend.

I hver sin kommune. 

Det var likevel bare en mil med skog mellom dem. 

Og det var framkommelig vei. 

Midt mellom lå dessuten sjøen der de senere 

bygget hytte. 

Romantikk på kommunegrensen.

Etter bestemor  giftet seg flyttet hun til bestefar sin grend.

De flyttet inn i dette huset rett etter giftemålet,

og her bodde de når sønnen ble født.

Bestemor fortalte at hun sto med en sopelime

og feide gårdsplassen her når en nabo kom med fredsbudskapet

den 8. mai 1945. 

Da hun hørte hva naboen ropte der han kom løpende 

kastet hun sopelimen langt inn i skogen i gledesrusen.

Hun påsto hun verken før eller senere har kastet noe så langt vekk.

Sopelimen ble etter sigende aldri funnet. 

:-D

Min far i yngre år.

Etter krigen tok de over hjemstedet til bestefar,

og bestemor fikk hendene fulle. 

En "åndssvak" svoger på kjøkkenet

(han var nesten umulig å få fra slagbenken sin)

og en stri svigerfar som dunket i golvet ovenfra

krevde nok sitt.

Samt dyr, utearbeid 

og matlaging til en hel hop. 

Det var alltid fullt av folk hjemme hos dem.

Bestemor var sosial, og ordnet opp i det meste. 

Hun var aktiv i flere foreninger,

og hadde en finger med i mye av det som skjedde i grenda.

Hun var også glad i reiser i vårt vakre land. 

En kjent replikk fra henne når vi så forskjellige steder på TV var: 

"Der har jeg vært" 

(Ikke "Der har je vøri," nei, da var hun fiiin dame)

Å bedrive omsorg, organisere og ordne opp ble gjengangere i livet hennes.

Når det skulle spleises på noe eller ordnes noe felles 

var det som regel bestemor som dro lasset. 

Søsknene hennes hadde alltid en real storesøster til slikt. ;-)

Etterhvert kom dette snodige vesenet til familien,

og tre år etter kom min bror.

Bestemor trådde til som dagmamma.

(det het vel ikke det den gangen, 

men det var i alle fall hun som 

passet oss når mamma og pappa jobbet)

Vi bodde 30 meter fra huset til mine besteforeldre,

så når maten til mamma ikke falt i smak for vi over gårdsplassen til bestemor. 

Vi var ekstremt mye sammen med besteforeldrene våre, egentlig.

Min bestefar fikk slag i 1977 og ble sittende i rullestol.

Bestemor trente og trente og trente med ham, 

både mentalt og fysisk, 

og etter noen måneder var han oppe og gikk igjen.

Omsorg i fokus igjen. 

Dessverre fikk han flere tilbakeslag,

så de siste årene av livet hans var hun pleier for ham.

Jeg tror han likevel hadde det bra, 

for hun tok ham med på et aktivt sosialt liv. 

Hindringer var til for å overkommes.

Bestemor var en allsidig dame. 

Her har hun tatt en tur "hjem" til Romedal på tråkkemopeden sin.

Hun er vel rundt 80 år her. 

Dette var et kjent syn i mange, mange år. 

Den siste turen på sin kjære moped tok hun til meg.

Da hadde den fjusket lenge,

 men dama var staere enn teknologien,så hun kjørte. 

Og kjørte. Og kjørte. Og pappa reparerte.

Den siste turen 

måtte hun tråkke ca en og en halv km,

for det meste i oppoverbakke. 

Når hun denne gangen måtte ringe etter transport 

og reparasjon til mopeden hjem fikk hun klar beskjed fra min far at: 

"Dette er siste gangen, heretter kjører jeg deg dit du skal,

dette går ikke lenger."

Da var dama 83 år. 

Pappa holdt løftet sitt, 

og bestemor var rundt omkrig

og sosial i mange år til. 

Dessuten hadde hun masse besøk,

hele livet. 

Kefe kikkut

Pappa sa at hun drev

"Kafe kikkut",

for så fort det kom noen på gårdsplassen

kikket hun ut og bød dem inn på kaffe. 

En fin skikk, i grunnen.

Og selv om bestemor hadde bare 

en liten rad med etterkommere

så hadde hun en enorm

glede av mange

tantebarn

nabounger

og ikke minst

et utall 

fadderunger som hun fulgte med på 

i alle år. 

Mange betydde mye for bestemor,

og jeg er nok ganske sikker på at hun 

betydde mye for mange. 

:-)

Hver første mai var hun på 1.mai arrangement på grendehuset.

Hun elsket å få gratulasjoner på dagen sin.

I dag skal min far, jeg og min sønn 

møte opp der for en stille heder

for henne.

Hun som ble født for 100 år siden i dag. 

Bestemor. 

♥

Her er litt om første mai, rent generelt. Fra nettsiden www.dalanefolke.museum.no/leksikon