Det er så mange som har skrevet så mye fint, riktig og lurt om ME..
Jeg har skrevet minst mulig om det, siden det er nok av det i hverdagen,
om ikke bloggen min skal fylles med det også.
Nå har jeg likevel tenkt å prøve meg på en liten beskrivelse.
Håper du har lyst til å lese, og tenke over det du leser.
:-)
Here we go:
Husk at
den du ser er glansbildet,
det du ser er bruk av krefter
for å virke oppegående.
Det du ser er resultatet av hvile, av planlegging
og jernhard disiplin for å bli den du ser.
Den du ser er den som har begynt å trener igjen.
Den du ikke ser er den som har prøvd å trene flere ganger underveis
opp gjennom ME-årene, men hver gang ble liggende i flere dager etterpå.
Den du ser er den som er sosial og smiler.
Den du ser er ikke den som jeg ser om kvelden,
når dagen har gått og kreftene er oppbrukt.
Den du ser er ikke den jeg ser midt på dagen,
når morgenrutinen er gjennomført og guttungen har
dratt på skola.
Den du ser er en med en ME-tilstand
som heldigvis nå er noenlunde under kontroll,
men ikke er borte og forsvunnet.
Den du ser er en som lever i håpet,
men ikke trenger all verdens råd om mirakelkurer..
en som er lei av å høre: "Hva gjør du nå?"
En som er lei av å måtte forklare og forsvare.
En som lever med sin ME på en måte som funker for seg..
som de sier i det programmet på TV:
"Sånn er jeg, og sånn er det" :-)
Takk for at du leste, og takk til Hanne i denne historien jeg fant på facebook.
Artiklen var så fin at jeg fikk inspirasjon til å skrive litt om dette selv.
Ha en fin tirsdagsettermiddag.
Det er ikke alt som synes og det er ikke alt vil vil at skal bli sett. Og noen gangen lurer vi omverdenen med glansbildet av oss selv. Uten å tenke over at vi kan hende lurer oss selv.
SvarSlettTakk for tekst med mening.
Mor Morkklem :)
Så sant så sant. :-) Man lurer nok seg selv aller mest.
SlettKlem
Alt er ikke det du ser, pleier jeg å si.... Det gjelder alle mennesker, med eller uten sykdom. Måtte folk bli flinkere til ikke å dømme. Man vet ikke hvordan andre har det uten å ha vært under huden på dem.... og det går ikke.
SvarSlettFlott innlegg Elin :)
Klem fra meg
Takk for det, mormor Inger. (Vet du har blitt mormorfarmor, men.. ;-))
SlettKlem
Fint og ærlig og modig..Håper alle rundt deg leser det :-)
SvarSlettGod klem
Ja, håper det, selv om det også er litt skummelt å utlevere seg slik. :-)
SlettKlem tilbake
Takk for at du deler!
SvarSlettHelt enig med deg i at det holder å leve med det om en ikke skal skrive om det også, men etterhvert har de to sidene blitt mer integrert i meg og derfor mer naturlig å skrive om livet med og "uten". Begge deler lever jo i og rundt hverandre.
Det er likevel godt å ha en frisone i bloggen og med folkene jeg blir kjent med der.
Fint at du skriver noen ord om din hverdag. Kan jeg dele på Fb-siden min?
Ja selvfølgelig kan du det! Så koselig da. :-) Takk.
SlettJa, det går litt inn i hverandre etterhvert, og jeg syns også det er mer naturlig å skrive om ME nå enn før. Det er vel slik det er, noen ganger blir det naturlig. Det er jo en stor del av den man er.
Ha en god kveld
En forferdelig sykdom!
SvarSlettOg som med mange andre sykdommer, føler man at man må forsvare seg mot "de andre" og ekspertene som vet så godt hvordan man bør takle og leve med sin sykdom.
Takk for at du deler noe av ditt liv bak "glansbildet"! :)
Takk for hyggelig kommentar. :-)
SlettFint innlegg Elin :-) Jeg kjenner meg igjen, jeg har ikke ME, men mange andre plager som gjør at jeg ikke kan jobbe full stilling lenger og hele tiden må drive og forsvare hvorfor jeg har delvis uføretrygd. Slitsomt!!!
SvarSlett