Hun så oss

I dag har jeg vært på Helsestasjonen og "vist fram" guttungen før skolestart. 

Å få innkallelsen føltes som alltid som å skulle gå til skarpretterblokka. 

Hvorfor? Jo, fordi guttungen her er "under skjema" i høyde og vekt. 

Det har han vært fra dag 1 i sitt liv.

Så vi har fått beskjed om at gutten er fin, men liten. 

De har snudd dataskjermen sin rundt så vi skulle få se at hans strek var akkurat under skjemaet.

Så har de begynt å prate om "muligheter og behandling for å få ham opp i normalhøyde"

Vekta også, under "skjema". 

Jeg har i alle år prøvd å si at klart det kan gjøres noe om han blir plaget av sin (mangel på)høyde,

men hvorfor lage en stor sak ut av det når han er så ung.

Hvorfor skal alle være like? 

Har ikke alltid befolkningen bestått av store mennesker, mellomstore mennesker og små mennesker?

Skal virkelig alle kunne passe i samme skjema?

Er det ikke rart at de forventer en kjempeunge når ingen av foreldrene er spesielt store?

Jeg er egentlig veldig glad i skjemaer og statistikker og alt sånt, 

men det skjemaet som man opererer etter i fht "vekt og vekst" for barn, 

det har jeg fått lære å ikke like. 

Så tilbake til i dag. 

Skolelegen målte ham. 

Hun veide ham.

Hun skrev inn resultatene på skjemaet.

Magen min knyttet seg.

Hun snudde skjermen.

Selvfølgelig.

Jeg svettet.

Så sa hun:

"Se så fint han har vokst på kurven sin, helt normal vekstkurve.

Han er helt perfekt i forholdet mellom høyde og vekt,

og veldig fine proporsjoner "

Jeg tror jeg måpte et øyeblikk. 

Så lettet jeg 10 kg (dessverre ikke fysisk ;-P)

Guttungen gikk for å leke, jeg var så sjokkert at jeg faktisk SPURTE henne om hun ikke syns han var litt liten for alderen. (ere mulig!). 

Svaret var at hun hadde sjekket høyden på meg (154 cm) og faren (173 cm) i papirene, og så sa hun sa som jeg alltid har sagt: Man må jo gå ut fra høyden på foreldrene også,  og ikke bare skjemaet. 

Oooo lykke! 

Kanskje ikke innkallelsen til helsestasjonen er like skummel neste gang. 

Ha en fin kveld!